Kids

eso1328no — Pressemelding

Tre planeter i den beboelige sonen rundt nærliggende stjerne

Gliese 667C undersøkt på nytt

25 June 2013

Nye observasjoner av stjernen Gliese 667C, kombinert med eksisterende data fra HARPS-instrumentet på ESOs 3,6-metersteleskop i Chile, har avdekket et solsystem med minst seks planeter. Hele tre av disse er såkalte superjorder som ligger i et område rundt moderstjernen der flytende vann kan eksistere, hvilket betyr at det kan finnes liv der. Dette er første gang astronomer har funnet et solsystem med en fullpakket beboelig sone.

Stjernen Gliese 667C er et grundig studert objekt. Den har drøyt en tredel av Solas masse og tilhører et trippelstjernesystem kalt Gliese 667 (også kjent som GJ 667) i stjernebildet Skorpionen. Med en avstand på bare 22 lysår ligger den mye nærmere oss enn stjernene som undersøkes med det rombaserte planetjegerteleskopet Kepler.

Tidligere undersøkelser av Gliese 667C har avdekket at stjernen har tre planeter i bane rundt seg (se eso0939 og eso1214), hvorav én holder til i den beboelige sonen. Nå har et astronomteam ledet av Guillem Anglada-Escudé (Universitetet i Göttingen i Tyskland) og Mikko Tuomi (Universitetet i Hertfordshire i Storbritannia) studert systemet på nytt og funnet bevis for opptil syv planeter rundt stjernen [1]. I tillegg til de gamle dataene er det gjort nye observasjoner med HARPS-instrumentet, Keck-observatoriet, Magellan-teleskopene og ESOs Very Large Telescope [2].

Planetene kretser rundt den minst lyssterke stjernen i trippelstjernesystemet. Sett fra planetene vil de to andre stjernene være lett synlige på dagtid og om natta vil de lyse like sterkt som fullmånen gjør her på Jorda. De nye planetene fyller faktisk opp den beboelige sonen omkring Gliese 667C, ettersom det i dette området ikke finnes andre stabile baner der en planet kan oppholde seg.

"Vi visste fra før at stjernen hadde tre planeter, så vi ønsket å sjekke om det fantes enda flere der," sier Tuomi. "Ved å gjøre nye observasjoner samt reanalysere eksisterende data, var vi i stand til å bekrefte de tre kjente planetene og dessuten avsløre flere andre. Det er ekstra spennende at vi nå har hele tre planeter med liten masse i stjernens beboelige sone!"

Tre av klodene omkring Gliese 667C er bekreftet å være superjorder – planeter mer massive enn Jorda, men mindre massive enn planeter som Uranus og Neptun – som holder til i moderstjernens beboelige sone, altså det tynne skallet rundt en stjerne der vann kan eksistere i flytende form hvis forholdene ellers ligger til rette. Dette er første gang man har funnet tre superjorder i den beboelige sonen til en og samme stjerne.

"Antall potensielt beboelige planeter i galaksen vår vil være mye større hvis vi kan gå ut fra at det finnes flere av dem omkring slike små stjerner," tilføyer medforfatter Rory Barnes (University of Washington i USA). "I stedet for å studere ti stjerner på jakt etter en enkelt beboelig planet, vet vi nå at det er gode sjanser for å finne flere slike kloder ved bare å observere én stjerne."

Man vet i dag at kompakte planetsystemer rundt sollignende stjerner er vanlige i Melkeveien. Planeter som kretser nær moderstjernen sin, er imidlertid meget varme og derfor lite egnet for liv. Men dette stemmer ikke for kjøligere og mer lyssvake stjerner, som den vi snakker om her. Den beboelige sonen omkring Gliese 667C ligger mye nærmere stjernen, faktisk innenfor banen til Merkur i vårt eget solsystem. Gliese 667C er det første kjente eksempel på et solsystem der en stjerne med liten masse har flere potensielt faste planeter (altså ikke gassplaneter) i den beboelige sonen.

"Disse meget interessante resultatene skyldes i stor grad det effektive HARPS-instrumentet og de spesialtilpassede verktøyene som er utviklet for å analysere dataene. De viser også hvor viktig ESOs dataarkiv er. Det er godt å se at flere uavhengige forskergrupper benytter dette unike instrumentet og tar nøyaktigheten til stadig nye høyder," sier ESO-forskeren Gaspare Lo Curto, som er ansvarlig for HARPS.

"Oppdagelsen viser tydelig verdien av å analysere data på nytt og dessuten kombinere resultater fra andre forskerteam som bruker andre teleskoper," avslutter Anglada-Escudé.

Fotnoter

[1] Forskerteamet gjorde detaljere undersøkelser av Gliese 667Cs radielle hastighet (dvs. stjernens bevegelse mot eller vekk fra Jorda), som er en utbredt metode i jakten på eksoplaneter. De utførte en robust Bayesiansk statistisk analyse for å identifisere signalene fra de omkretsende planetene. De første fem signalene har høy signifikans, mens det sjette er noe usikkert og det syvende enda mer usikkert. Gliese 667C-systemet består av tre superjorder i den beboelige sonen, pluss to varme planeter nærmere stjernen og to kaldere planeter lenger ut. Planetene i den beboelige sonen og de to innenfor forventes å vende den samme side mot moderstjernen gjennom hele omløpet. I slike tilfeller har dagen og året samme lengde, og mens den ene siden av planeten bades i evig solskinn, ligger den andre i evig mørke.

[2] I studien brukte astronomene data fra UVES-spektrografen på ESOs Very Large Telescope i Chile (for å bestemme stjernens fysiske egenskaper), Carnegie Planet Finder Spectrograph (PFS) på det 6,5 meter store Magellan II-teleskopet ved Las Campanas-observatoriet i Chile, HIRES-spektrografen på det 10 meter store Keck-teleskopet på Mauna Kea på Hawaii, samt omfattende eksisterende data fra HARPS-instrumentet (High Accuracy Radial velocity Planet Searcher) på ESOs 3,6-metersteleskop i Chile (sistnevnte innsamlet gjennom et observasjonsprogram ledet av X. Bonfils og M. Mayor i perioden 2003 til 2010, jf. denne artikkelen). 

[3] I vårt eget solsystem kretser Venus nær den indre kanten av den beboelige sonen og Mars nær den ytre. Den eksakte bredden av den beboelige sonen omkring en stjerne avhenger av en hel rekke faktorer.

Mer informasjon

Denne studien presenteres i en forskningsartikkel i journalen Astronomy & Astrophysics: "A dynamically-packed planetary system around GJ 667C with three super-Earths in its habitable zone."

Forskerteamet består av G. Anglada-Escudé (University of Göttingen, Tyskland), M. Tuomi (University of Hertfordshire, Storbritannia), E. Gerlach (Technical University of Dresden, Tyskland), R. Barnes (University of Washington, USA), R. Heller (Leibniz Institute for Astrophysics, Potsdam, Tyskland), J. S. Jenkins (Universidad de Chile, Chile), S. Wende (University of Göttingen, Tyskland), S. S. Vogt (University of California, Santa Cruz, USA), R. P. Butler (Carnegie Institution of Washington, USA), A. Reiners (University of Göttingen, Tyskland), og H. R. A. Jones (University of Hertfordshire, Storbritannia).

ESO, European Southern Observatory, er den fremste mellomstatlige astronomiorganisasjonen i Europa og verdens desidert mest produktive astronomiske observatorium. Organisasjonen er finansiert av 15 land: Belgia, Brasil, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike. ESOs ambisiøse virksomhet fokuserer på design, bygging og drifting av effektive bakkebaserte observasjonsanlegg for å muliggjøre banebrytende vitenskapelige oppdagelser. ESO spiller også en ledende rolle i å fremme og organisere samarbeid innenfor astronomisk forskning. ESO driver tre unike, verdensledende observatorier i Chile: La Silla, Paranal og Chajnantor. Ved Paranal driver ESO Very Large Telescope, verdens mest avanserte astronomiske observatorium for synlig lys, og to såkalte kartleggingsteleskop. VISTA observerer i infrarødt og er verdens største kartleggingsteleskop, mens VLT Survey Telescope er det største teleskopet som er designet utelukkende for himmelkartlegginger i synlig lys. ESO er den europeiske partner i et revolusjonerende teleskop kalt ALMA, nåtidens største astronomiprosjekt. ESO planlegger for tiden et ekstremt stort optisk/nær-infrarødt teleskop som har fått betegnelsen E-ELT: European Extremely Large Telescope. Med en speildiameter på rundt 39 meter vil dette bli det største "øye" i verden som skuler opp på himmelen.

Linker

Kontakter

Andreas O. Jaunsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Jan-Erik Ovaldsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Guillem Anglada-Escudé
Institut fur Astrophysik, University of Göttingen
Göttingen, Germany
Tlf.: +49 0551 39 9988
E-post: guillem.anglada@gmail.com

Mikko Tuomi
Center for Astrophysics Reseach, Hertfordshire University
Hatfield, UK
Tlf.: +44 01707 284095
E-post: miptuom@utu.fi

Rory Barnes
Department of Astronomy, University of Washington
Seattle, USA
Tlf.: +1 206 543 8979
E-post: rory@astro.washington.edu

Richard Hook
ESO education and Public Outreach Department
Garching bei München, Germany
Tlf.: +49 89 3200 6655
Mob.: +49 151 1537 3591
E-post: rhook@eso.org

Dette er en oversettelse av ESOs pressemelding eso1328 i regi av ESON, et nettverk av personer i ESOs medlemsland (samt noen utenfor ESO, som Norge) som fungerer som lokale mediekontakter i forbindelse med pressemeldinger og andre nyheter fra ESO. Norske kontakter er Jan-Erik Ovaldsen og Andreas O. Jaunsen. Pressemeldingen er oversatt av JEO.
Bookmark and Share

Om pressemeldingen

Pressemld. nr.:eso1328no
Navn:Gliese 667C
Type:• Milky Way : Star : Circumstellar Material : Planetary System
Facility:ESO 3.6-metre telescope
Science data:2013A&A...556A.126A

Bilder

Kunstnerisk framstilling av Gliese 667C-systemet
Kunstnerisk framstilling av Gliese 667C-systemet
Planetsystemet rundt stjernen Gliese 667C
Planetsystemet rundt stjernen Gliese 667C
Himmelområdet omkring stjernen Gliese 667C
Himmelområdet omkring stjernen Gliese 667C

Videoer

Illustrasjon av planetbanene i Gliese 667C-systemet
Illustrasjon av planetbanene i Gliese 667C-systemet
Kunstnerisk framstilling av Gliese 667C-systemet
Kunstnerisk framstilling av Gliese 667C-systemet
Kunstnerisk framstilling av Gliese 667C-systemet
Kunstnerisk framstilling av Gliese 667C-systemet

Se også