eso1317no — Pressemelding

En spøkelsesaktig grønn boble

ESOs VLT avbilder planetarisk tåke

10 April 2013

Et nytt fascinerende bilde fra ESOs Very Large Telescope viser den grønne planetariske tåken IC 1295, som omgir en lyssvak og døende stjerne rundt 3300 lysår unna i stjernebildet Skjoldet. Bildet er det mest detaljerte som noensinne er tatt av denne stjernetåken.

Stjerner på størrelse med Sola ender sine liv som ørsmå og lyssvake hvite dverger. Under overgangen til pensjonisttilværelsen blåser de imidlertid atmosfæren sin ut i rommet. I noen titusen år er de omgitt av spektakulære og fargerike lysende skyer av ionisert gass, kjent som planetariske tåker.

Hovedmotivet på dette nye bildet fra Very Large Telescope (VLT) er den planetariske tåken IC 1295 i stjernebildet Skjoldet. Tåken har den uvanlige egenskap at den har flere skall omkring seg, noe som får den til å minne om en mikroorganisme sett under et mikroskop.

Boblene består av gass som tidligere inngikk i stjernens atmosfære. Gassen ble kastet vekk fra stjernen da ustabile fusjonsreaksjoner i stjernens kjerne plutselig frigav store energimengder. Gassen gløder fordi den bades i sterk ultrafiolett stråling fra den aldrende stjernen. Ulike kjemiske grunnstoffer lyser med ulike farger, og den spøkelsesaktige grønne gløden som er så framtredende i IC 1295, stammer fra ionisert oksygen.

Den blåhvite prikken du ser i hjertet av tåken, er den utbrente resten av stjernens kjerne. Denne vil etter hvert bli en lyssvak hvit dverg og sakte, men sikkert avkjøles over de neste milliarder år.

Stjerner som Sola, og de med masser opptil åtte ganger Solas, vil danne planetariske tåker når de går inn i sitt siste livsstadium. Vår egen sol er 4,6 milliarder år gammel og vil sannsynligvis leve i ytterligere fire milliarder år.

Tross navnet har ikke planetariske tåker noe med planeter å gjøre. Begrepet ble brukt på enkelte tidlige oppdagelser fordi disse uvanlige objektene lignet på de ytre planetene Uranus og Neptun når de ble observert gjennom datidens teleskoper. Uttrykket er likevel fortsatt i bruk [1]. Objektene ble påvist å være glødende gass gjennom spektroskopiske observasjoner på 1800-tallet.

Dette bildet ble tatt med FORS-instrumentet (FOcal Reducer Spectrograph) på ESOs Very Large Telescope på Cerro Paranal i Atacamaørkenen i det nordlige Chile. Eksponeringer gjennom tre forskjellige filtre som slapp gjennom henholdsvis blått lys (gjengitt med blå farge), synlig lys (gjengitt med grønn farge) og rødt lys (gjengitt med rød farge), ble kombinert for å lage fargebildet.

Fotnoter

[1] Selv tidlige observatører som William Herschel, som oppdaget en rekke planetariske tåker og spekulerte over deres opprinnelse og sammensetning, visste at de underlige objektene ikke var planeter som kretser om Sola. Den enkle grunnen var at de ikke bevegde seg mot stjernebakgrunnen slik ekte planeter gjør.

Mer informasjon

ESO, European Southern Observatory, er den fremste mellomstatlige astronomiorganisasjonen i Europa og verdens desidert mest produktive astronomiske observatorium. Organisasjonen er finansiert av 15 land: Belgia, Brasil, Danmark, Finland, Frankrike, Italia, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og Østerrike. ESOs ambisiøse virksomhet fokuserer på design, bygging og drifting av effektive bakkebaserte observasjonsanlegg for å muliggjøre banebrytende vitenskapelige oppdagelser. ESO spiller også en ledende rolle i å fremme og organisere samarbeid innenfor astronomisk forskning. ESO driver tre unike, verdensledende observatorier i Chile: La Silla, Paranal og Chajnantor. Ved Paranal driver ESO Very Large Telescope, verdens mest avanserte astronomiske observatorium for synlig lys, og to såkalte kartleggingsteleskop. VISTA observerer i infrarødt og er verdens største kartleggingsteleskop, mens VLT Survey Telescope er det største teleskopet som er designet utelukkende for himmelkartlegginger i synlig lys. ESO er den europeiske partner i et revolusjonerende teleskop kalt ALMA, nåtidens største astronomiprosjekt. ESO planlegger for tiden et ekstremt stort optisk/nær-infrarødt teleskop som har fått betegnelsen E-ELT: European Extremely Large Telescope. Med en speildiameter på rundt 39 meter vil dette bli det største "øye" i verden som skuler opp på himmelen.

Linker

Kontakter

Jan-Erik Ovaldsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Andreas O. Jaunsen
Oslo, Norge
E-post: eson-norway@eso.org

Richard Hook
ESO, La Silla, Paranal, E-ELT & Survey Telescopes Press Officer
Garching bei München, Germany
Tlf.: +49 89 3200 6655
Mob.: +49 151 1537 3591
E-post: rhook@eso.org

Dette er en oversettelse av ESOs pressemelding eso1317 i regi av ESON, et nettverk av personer i ESOs medlemsland (samt noen utenfor ESO, som Norge) som fungerer som lokale mediekontakter i forbindelse med pressemeldinger og andre nyheter fra ESO. Norske kontakter er astronomene Jan-Erik Ovaldsen og Andreas O. Jaunsen. Pressemeldingen er oversatt av JEO.

Om pressemeldingen

Pressemld. nr.:eso1317no
Navn:IC 1295
Type:• Milky Way : Nebula : Type : Planetary
Facility:Very Large Telescope

Bilder

Den planetariske tåken IC 1295, avbildet av ESOs VLT
Den planetariske tåken IC 1295, avbildet av ESOs VLT
Den planetariske tåken IC 1295 i stjernebildet Skjoldet
Den planetariske tåken IC 1295 i stjernebildet Skjoldet

Videoer

Zoom inn på den planetariske tåken IC 1295
Zoom inn på den planetariske tåken IC 1295

Se også